Atferdsblogg - Tanker rundt forventning og relasjon.

Jeg snakker mye om forventninger på mine kurs. Hva vi kan forvente av valpen vår eller unghunden, hvorvidt forventningene våre svarer til det hunden evner å prestere, når forventningene våre er urealistiske og når de er berettiget.
Uansett kommer jeg alltid tilbake til det samme: Relasjon.

Du forventer at barna dine hører på deg når du gir en beskjed, og følger denne etter beste evne. Du forventer at de skal forstå at du har litt kortere lunte når du er sliten, eller at masing gjør deg grinete, i alle fall de eldre barna som har kjent deg noen år bør vite dette.
De KJENNER deg, så de leser deg godt. Men ville du forventet det samme av nabobarna eller et tilfeldig barn du møter på butikken? Antageligvis ikke, for dere har ikke den samme relasjonen. Dere har ingen relasjonshistorikk som tilsier at barnet klarer å forstå deg eller dine forventninger.

Det jeg ser på kursene mine er mange eiere som har for høye forventninger, både til seg selv og til hunden sin. Valpene er som småbarn, de har kort tålmodighet og en hel haug med instinktiv og naturlig atferd som ikke alltid passer like godt inn i vår hverdag eller våre hjem. De biter og tygger i stykker, de river ned ting, stjeler mat og bjeffer og piper. Hvis vi nå bruker strengestemmen vår og forteller dem at DETTE ønsker vi ikke hos oss, det er IKKE sånn vi gjør det i vår familie… Har vi god nok relasjon til dette? Mest sannsynlig ikke.
Dermed blir det masse rom for misforståelser; du blir sint, ergo er den skoen jeg stjal veldig verdifull for deg og da vil jeg stjele den igjen ved første anledning. Du kjefter, kan det bety at du er med på raptusen min og er like overtrøtt som meg? Det må vi teste.
Jeg ser at du ikke er fornøyd og holdningen din virker truende, det er best for meg å forsvare meg for dette synes jeg er ekkelt!
Når relasjonshistorikken er kort eller mangelfull er det ekstra viktig at vi er trygge og forutsigbare, akkurat som du ville vært mot et barn du ikke kjenner godt.

Så når er det greit å kjefte eller rope til hunden sin, da?
La meg snu på det; når er det hensiktsmessig å bli sint og heve stemmen sin, til noen som helst? Jeg tror personlig at den eneste anledningen det å møte «ulydighet» med kjeft eller sinne har en hensikt (jeg bruker hermetegn for det å være ulydig er subjektivt, og selv om vi opplever hunden vår som ulydig er denne atferden som regel linket til belønning, relasjon og forsterkningshistorikk), måtte være hvis hunden min løp mot en trafikkert vei og jeg instinktivt skrek til den så den snudde seg mot meg eller stoppet. Og dette er forutsatt at hunden min kjente meg godt nok til å forstå at jeg var redd og trengte at den lystret omgående, det ville ikke være gitt seg at det fungerte heller.  Faren er ALLTID tilstede for at hunden min i stedet ble redd selv, og fortsatte å løpe mot veien i stedet for tilbake til meg.
I alle andre scenarier vil uansett det å møte frustrasjon, oppspilthet, redsel, fryktagresjon -eller hysterisk glede som gir seg utslag i uønsket atferd eller ulydighet- kun gjøre situasjonen verre eller ødelegge den relasjonen vi allerede har.

Det hevdes av noen at hunder MÅ settes på plass for å kjenne sin plass, men sier ikke det noe om relasjonen egentlig? Hvis hunden allerede fra valpestadiet vet at du er til å stole på, du er forutsigbar, du hever deg over tøys og overtrøtte raptuser, du har rammer og grenser men overholder disse på en forutsigbar måte så valpen vet hva den skal og kan gjøre og hva som forventes av den, når skal den da behøve å settes på plass?

For hvis valpen eller unghunden, eller din voksne hund for den saks skyld, hopper på gjester av glede, napper mat ut av hendene på et barn på tur, reiser seg fra en sitt og bli når en hundekompis går forbi, kan vi da med hånden på hjertet si at dette er et resultat av ulydighet, eller kan det være vår egen mangelfulle trening eller generalisering som gjør at den velger å ikke «oppføre» seg? Er premissene lagt på en forståelig måte? Har vi skyntet oss sakte nok under innlæringen, kan hunden vår alle trinnene og vet den at det vi har lært den gjelder i alle situasjoner og ikke bare på kjøkkengulvet hjemme uten forstyrrelser?
I en gitt situasjon hvor alle disse premissene er på plass, og hunden likevel skulle velge å ikke gjøre som vi forventer eller har gitt den beskjed om, vil det uansett være hensiktsmessig å bli sinte, rope eller straffe?

De gangene jeg har snakket skikkelig strengt til mine barn, og de enda færre gangene jeg har hevet stemmen til dem, har jeg uten unntak sittet igjen med følelsen av å ha tapt.
Jeg har måttet snakke med dem etterpå, forklart dem at voksne også kan bli veldig frustrerte og miste tålmodigheten, jeg må be om unnskyldning; for det har overhodet ikke gjort dem verken klokere eller «lydigere», eller gjort det mer sannsynlig at de hører etter neste gang.
Jeg tror ikke det har skadet dem heller, jeg er bare et menneske og det er ikke farlig så lenge vi kan snakke om det i etterkant.
Og her er vi ved sakens kjerne; det er ikke fullt så lett å sette seg ned med valpen eller unghunden sin i etterkant og forklare at «mamma hadde en litt tung dag på jobb i dag, og sov veldig dårlig i natt, så derfor er lunta litt kort, skjønner du».
Personlig tror jeg ikke hunder tar skade av å oppleve alle sidene av oss, de er fantastiske til å lese kroppsspråk, de forstår at vi har en dårlig dag lenge før ektefeller og barna våre gjør det, og etterhvert som relasjonen bygges tåler de at vi har en dårlig dag og av og til ikke er super-pedagogiske. Jo eldre hundene blir og jo lengre relasjonshistorikk vi har, dess mer slingring vil det være for dårlige dager og korte lunter. Det er også stor forskjell på frustrasjon og sinne som hunden merker fordi vi har en dårlig dag og ikke klarer å skjule det, kjefting  og krangling mellom tobente familiemedlemmer, og kjeft og truende atferd som er rettet mot hunden.

Jeg mener også det er stor forskjell på det jeg kaller «den menneskelige faktoren», det som gjør at vi ikke alltid klarer å tenke først og handle etterpå, og kalkulert straff som vi bevisst utøver fordi vi ikke er fornøyd med hundens atferd eller prestasjon.
Hvis vi TRENER hunden og stadig behandler hunden med kjeft og sint tilsnakk, vil dette være normalen og ikke unntaket, og det har en helt annen uheldig effekt enn et frustrasjonsutbrudd nå og da.

Hvor mye mer stresset blir ikke du hvis den helt nye sjefen din kjefter på deg -tilsynelatende uten grunn- enn hvis din mann blir sint og sur en fredag etter en lang uke?
Tenk deg bare hvor mye mer usikker du vil være hvis du stadig får kjeft, men du vet ikke helt grunnen, kontra hvis du får konstruktiv tilbakemelding og forklaring på hva som forventes av deg i din rolle på jobben?
Hvis en hund kognitivt er som en 3-4 åring, kan du noensinne være sikker på om treåringen din gjør noe av ren ulydighet, eller om det faktisk ligger en årsak bak handlingen?

Hunder er ikke utspekulerte, de har ikke konspirasjonsplaner, de ønsker ikke å trosse oss eller straffe oss med ulydighet. Det eneste de vil er å være en del av et fellesskap, bli stimulert og få bruke kroppen og hodet sitt, oppleve mestring, bli elsket for den de er og som barn kognitivt sett, vil de alltid gjøre det som lønner seg. For dem.
Så blir vår jobb å sørge for at det lønner seg for oss også, og kanskje være litt ekstra tålmodige når forstyrrelsene og fristelsene blir for store. Vi må legge premissene til rette så de lykkes, og bygge den trygge, stabile relasjonen trinn for trinn.
Belønningen vår er en hund som stoler fullt og helt på oss, som ønsker å være sammen med oss og gjøre som vi ber den om, som vil gi tilbake det tredobbelte av den kjærligheten og omsorgen vi gir den. Og når resultatene av å ta seg tid til å forklare på en rolig og vennlig måte er både mer varige og veldig mye hyggeligere, da ser jeg ingen grunn til å risikere fallhøyden det faktisk er å bruke metoder som verken er trivelige for deg eller hunden din.

Til dere som tror at å trene positivt betyr fri barneoppdragelse og ingen grenser, vil jeg si: Tvert imot! Forutsigbarhet er grenser og rutiner, relasjon er like mye å stole på andre som å stole på seg selv, og vi har ansvar for hundenes daglige sysler og aktiviteter, noe som gjør oss til naturlige ledere. Igjen, har du hørt at hunder prøver å ta over lederskapet handler dette sjelden om en vanskelig hund, men oftere om dårlig eller uforutsigbar relasjon eller bakenforliggende hendelser og erfaringer.

Ved relasjonsproblemer eller utfordringer i forhold til hundens atferd, anbefaler jeg å ta kontakt så vi kan se på hva som ligger bak problemet. For det er alltid en grunn 🙂